NTNU SIAT og TeBe Sport samarbeider om utvikling av løsning for økt gjenbruk og resirkulering av norske kunstgressbaner

NTNU SIAT og TeBe sport har startet opp et forskningsprosjekt, med støtte fra Trøndelag fylkeskommune, med mål om å utvikle en praktisk metode for å vurdere restkvaliteten til en kunstgressbane og dets innfyll. Resultatet av dette prosjektet vil være økt gjenbruk av både kunstgressmatten, dempematten, sanden og gummigranulatene.

Bakgrunn for prosjektet

Kunstgress har blitt ett av vår tids store miljøutfordringer. Det er en av de største enkeltkilder til utslipp av mikroplast, og det er ikke noen godt implementerte løsninger for gjenbruk og resirkulering. For å gjøre bruken av kunstgress bærekraftig, må både levetiden på en bane forlenges, og de ulike bestanddeler av kunstgresset må inn i et sirkulært livsløp. Dette vil sikre at vi har fokus på gjenbruk så lenge materialene har funksjonsevne, at vi resirkulerer så lenge materialegenskapene er ivaretatt, og at vi avslutter kretsløpet kun når materialet ikke lenger har noen av sine tiltenkte egenskaper.

Dagens løsning

I dag er det ingen etablerte metoder, løsninger eller kunnskap om hvordan en objektivt vurdere et kunstgress sine kvalitative funksjons- og materialegenskaper, med mål om å avgjøre det videre livsløpet til elementene i en kunstgressbane. Mange baner blir rehabilitert etter 10 år, siden en da kan søke på nytt om spillemidler. Dette oftest uten større vurderinger av om hele eller deler av banen fortsatt kan brukes. Vi skal med resultatene av dette prosjektet forlenge livsløpet til en kunstgressbane både som fotballbane, men også gjennom gjenbruk av de ulike elementer som banen er sammensatt av (plast, gummigranulat og sand). På den måten vil en kunne øke levetiden på kunstgressbaner, og lage et marked for brukte kunstgressbaner. En vil redusere avfallsmengder og transportbehov, samt redusere kostnader for brukere og baneeiere.

Eksempel 1: En kunstgressbane for eliteserien byttes i dag gjerne ut etter 4-5 år. Dette etter krav fra UEFA. Disse banene sendes ut av landet, og forsvinner ut av et kontrollert livsløp. Disse banene som ikke tilfredsstiller kravene gitt for eliteserien, kan fortsatt ha stor funksjonsverdi for breddefotballen. En klubb eller kommune kan, istedenfor å kjøpe en ny bane, gjenbruke elitebanen i 5-10 år til. På denne måten forlenges levetiden og vi reduserer behovet for å produsere ny bane – og redusert en anselig mengde avfall.

Eksempel 2: Når en kunstgressbane er utslitt og ikke lenger har funksjonsverdi, kan fortsatt komponentene som gresset består av, ha gode materialegenskaper. Dette betyr at fibrene i gresset, materialene i backingen, sanden og det syntetiske ifyllet, kan ha restverdi for gjenbruk på andre baner, eller for resirkulering i nye produkter. Det motsatte er også en utfordring, at komponenter som har mistet sine materialegenskaper gjenbrukes på nye eller eksisterende kunstgressflater. Dette igjen kan medføre dårligere funksjonsverdi som leder til økt sannsynlighet for skader, samt økt fare for forurensning.

Sentrale spørsmål som vi skal kunne svare på

Resultate av dette prosjektet vil være å kunne, blant annet, svare kvalitativt og kvantitativt på følgende spørsmål:

• Kan banen fortsatt brukes etter sin hensikt, og i tilfelle hvor lenge?
• Kan denne banen rulles opp og gjenbrukes som fotballbane for andre brukere?
• Bør denne banen nå resirkuleres og gjenbrukes inn i en ny resirkulert bane med levetid på nye 10 år, eller skal den ligge til den er utslitt og får status som avfall?
• Kan noen av fraksjonene dempematte, fiber, sand eller ifyll gjenbrukes på ny bane, eller har det ikke lenger funksjonsverdi?
• Kan elementene gjenbrukes i nye produkter laget av hhv. plast, gummigranulat eller sand?

Ønsker dere mer informasjon?

Kontakt oss direkte dersom dere ønsker mer informasjon om prosjektet eller ønsker å ta aktiv del i utviklingen og uttestingen av dette nye evalueringsmetoden.